Det er iskaldt ute og ei mengd elevar strømmar inn på Tromsø Museum. Ekrehagen skole markerar årets sameveke, og har i dag tatt elevane i 9. og 10. med til museet for at dei skal lære om korleis elvesamane levde.
Marianne Giæver leiar elevane opp i 2. etasje kor den samiske utstillinga har vore mange år. Med eit samanrulla samisk flagg som pekestokk, gir ho alle eit godt innblikk i korleis elvesamane levde. Fleire gamle og nyare ting hengjer på utstilling i hyller med glas føre, og Marianne forklarar entusiastisk korleis tinga vart brukt og kvifor. Elevane får også eit innblikk i korleis elvesamar kunne samarbeide med for eksempel reindriftssamar ved å bytte varar seg i mellom. Det herskar ei litt søvnig stemning mellom elvevane. Temaet er openbart ikkje eit interesseområde.
– Det kunne vore veldig lærerikt om vi berre hadde klart å følgje med heile tida. Det vart for mange keisame detaljar og for mye einvegskommunikasjon, har ein av elevane uttalt i ettertid.
I bakgrunnen kan ein høyre rop og skrik frå små barn, for museet har også besøk av ein barnehage same dag. Etter nokre åtvaringar blir støynivået litt lågare og Marianne fortsetter med undervisninga. Ho viser elevane sine vidare til ei anna utstilling, like ved den dei så på i stad. Marianne pekar og forklarar, og gir elevane ei innføring i korleis samane brukte å lage fellar før i tida. Interessa er no vakt hos mange av elevane, for mange av fellane er groteske, og det er lett og førestelle seg korleis dyra døydde. Nokre av disse fellane ville vore strengt førebudd i dag, men Marianne forklarar at før i tida, da ein ikkje kunne kjøpe mat på butikken, gikk menneskets ved og vel framfor dyras.
Den siste utstillinga elevane skal igjennom før dei skal tilbake, er ei utstilling som viser korleis samar sett ut garn når dei skal fiske laks. Dette blir presentert for dei på ein film, til elevanes store glede.
– Filmen var det desidert mest morosame. Eg er veldig interessert i fiske, svarte ein elev i 10. klasse på spørsmål om kva ho syntes var det beste ved besøket på museet. Ved å sjå på filmen, lærar elevane kor viktig det er å vite korleis laks lever, om ein ska klare å fange dei. Fiskarane fortel på rivande rask samisk at ein må ha ein spesiell teknikk for å meistre laksefiske og at det tar fleire år å tilegne seg denne evna.
På slutten av dagen får elevane gå litt fritt rundt på museet, og med hovuda fulle av ny lærdom, spring dei rund og ser på dei mange utstillingane. Sjølv om dei fleste elevane syntes opplegget var litt keisamt, er alle einige om at det er betre enn å sitte på skolebenken.
– Besøket var veldig lærerikt, men det kunne bli litt keisamt i lengda. Men det hadde neppe vært meir morosamt på skulen, så eg klagar ikkje.
fredag 26. februar 2010
torsdag 10. desember 2009
Innledning
I artiklane som føljar under, skal eg fortelje om arbeida til dei to kjente språkforskarane Ivar Aasen og Knud Knudsen. Dei hadde begge eit ønske om å skape eit felles skriftspråk i Noreg som alle kunne bruke, men dei ønska å basere deira to språk på heilt forskjellige ting.
Knud Knudsen
Knud Knudsen var ein lærar og ein språkforskar som levde frå 1812 til 1895. Knud Knudsen ønska å samle Noregs språk til eit felles skriftspråk, og han ville at dette nye skrifts
pråket skulle baserast på ”den danna tale”, altså språket som blei snakka i storbyane og som var under stor innflytning frå dansk.
Knud Knudsen ønska likevel å fornorske det nesten danske skriftspråket vårt. Sidan han var lærar, så han korleis mange elevar sleit med å lære seg å skrive det danske språket, så han ville gjere det så enkelt som mogelig for dei. Han ville bytte ut ord som var heilt danske og erstatte dei med den norske versonen, samtidig som han ville fjerne dei bløde konsonantane. (Kage blei til kake, bløde blei til bløte). Han prøvde også og reinske språket for framandord.
http://no.wikipedia.org/wiki/Knud_Knudsen
Jensen, Marit og Lien, Per: Fra Saga til CD. Kapittel 4, språkhistorie.
pråket skulle baserast på ”den danna tale”, altså språket som blei snakka i storbyane og som var under stor innflytning frå dansk.Knud Knudsen ønska likevel å fornorske det nesten danske skriftspråket vårt. Sidan han var lærar, så han korleis mange elevar sleit med å lære seg å skrive det danske språket, så han ville gjere det så enkelt som mogelig for dei. Han ville bytte ut ord som var heilt danske og erstatte dei med den norske versonen, samtidig som han ville fjerne dei bløde konsonantane. (Kage blei til kake, bløde blei til bløte). Han prøvde også og reinske språket for framandord.
http://no.wikipedia.org/wiki/Knud_Knudsen
Jensen, Marit og Lien, Per: Fra Saga til CD. Kapittel 4, språkhistorie.
Ivar Aasen
Ivar Aasen var ein dikter og språkforskar som levde frå 1813 til 1896. Han blei født på ein gard på Sunnmøre, og han blei tidlig interessert i språk. Han leste mykje og studerte særleg innflytelsen dansk hadde hatt på det norske skriftspråket. Da han var rundt 20 år flyttet han til Solnør i nærheita av Ålesund og det var der han fekk inspirasjon til å samle eit skriftspråk basert på dei norske bygdedialektane. Han fant nemleg nokre bøkar som var skrive på gamalnorsk, og han blei overraska øver kor likt dette språket var hans eiga dialekt. Dette vakte hans interesse og han begynte å forske på om det kunne vere ein samanheng mella bygdedialektane og det gamle norske språket.
Ivar Aasen hadde eit sterkt ønske om at Noreg skulle ha eit allment skriftspråk som skulle vere så mykje Noregs eige som mogeleg. I fem år reiste han rundt i Noreg for studere dei forskjellige dialektane. Dette resulterte i to bøker; ei om grammatikk og ei ordliste.
Eit problem Ivar Aasen støytte på var at dialektane også var forskjellige. Det var ikkje like stor forskjell som mella bygdemål og Det ”finare” språket som blei snakka i storbyane, men det var likevel nokre små forskjellar. Viss Aasen skulle klare og lage eit felles skriftspråk, måtte han derfor ta nokre val når han møtte ord som var forskjellige. Han lagde derfor fire reglar som han arbeidde etter når han jobba for å lage ein felles form for dei ulike dialektane:
Dersom orda var forskjellige, valte han den mest utbreidde forma.
Viss ingen ord var meir utbreidd enn andre, lagde han eit nytt ord.
Han skreiv ofte ord som samsvarte med det norrøne språket, sjølv om det kanskje ikkje samsvarte med uttalen. Dermed fekk han vist til Noregs gamle språk.
Han brukte heller enkle ord med nordisk opphav enn lengre framandord viss det var ein mogelegheit.
1. Dersom orda var forskjellige, valte han den mest utbreidde forma.
2. Viss ingen ord var meir utbreidd enn andre, lagde han eit nytt ord.
3. Han skreiv ofte ord som samsvarte med det norrøne språket, sjølv om det kanskje ikkje samsvarte med uttalen. Dermed fekk han vist til Noregs gamle språk.
4. Han brukte heller enkle ord med nordisk opphav enn lengre framandord viss det var ein mogelegheit.
I 1885 vedtok stortinget å sidestille Landsmålet, altså nynorsk, med riksmålet som nå kallast bokmål.
Ivar Aasen hadde eit sterkt ønske om at Noreg skulle ha eit allment skriftspråk som skulle vere så mykje Noregs eige som mogeleg. I fem år reiste han rundt i Noreg for studere dei forskjellige dialektane. Dette resulterte i to bøker; ei om grammatikk og ei ordliste.
Eit problem Ivar Aasen støytte på var at dialektane også var forskjellige. Det var ikkje like stor forskjell som mella bygdemål og Det ”finare” språket som blei snakka i storbyane, men det var likevel nokre små forskjellar. Viss Aasen skulle klare og lage eit felles skriftspråk, måtte han derfor ta nokre val når han møtte ord som var forskjellige. Han lagde derfor fire reglar som han arbeidde etter når han jobba for å lage ein felles form for dei ulike dialektane:
Dersom orda var forskjellige, valte han den mest utbreidde forma.
Viss ingen ord var meir utbreidd enn andre, lagde han eit nytt ord.
Han skreiv ofte ord som samsvarte med det norrøne språket, sjølv om det kanskje ikkje samsvarte med uttalen. Dermed fekk han vist til Noregs gamle språk.
Han brukte heller enkle ord med nordisk opphav enn lengre framandord viss det var ein mogelegheit.
1. Dersom orda var forskjellige, valte han den mest utbreidde forma.
2. Viss ingen ord var meir utbreidd enn andre, lagde han eit nytt ord.
3. Han skreiv ofte ord som samsvarte med det norrøne språket, sjølv om det kanskje ikkje samsvarte med uttalen. Dermed fekk han vist til Noregs gamle språk.
4. Han brukte heller enkle ord med nordisk opphav enn lengre framandord viss det var ein mogelegheit.
I 1885 vedtok stortinget å sidestille Landsmålet, altså nynorsk, med riksmålet som nå kallast bokmål.
Jensen, Marit og Lien, Per: Fra Saga til CD. Kapittel 4, språkhistorie.
fredag 6. november 2009
torsdag 5. november 2009
Over har jeg laget et venndiagram som sammenligner tekstene "Karens Jul og "Anna + Didrik =Baby"
Her har jeg utdypet forskjellene:
Karens Jul er skrevet med et gammelt språk som viser at det er en gammel historie, mens Anna + Didrik = Baby er skrevet med i vår tid. Språket viser at det er en moderne historie.
Karen blir støtt ut av samfunnet på en annen måte enn Anna. I Karens tilfelle er det ingen som vil ha noe med henne å gjøre og hun gjemmer seg bort og prøver å være så anonym og usynlig som mulig. For Anna er situasjonen ganske annerledes. Det er ikke godtatt av samfunnet å få en baby når man er så ung, men man blir ikke støtt ut. I stede opplever hun at hennes egne ønsker å behov ikke blir tatt hensyn til, og at alle tar masse avgjørelser for henne uten at hun vil det. Karen blir altså utstøtt og Anne synes at folk blander seg for mye.
Utfallene i de to historiene er ganske forskjellige. Karen er redd for at hun vil settes i fengsel og/eller miste ungen sin, så hun velger og prøve å klare seg alene. Da dette ikke går, fryser hun i hjel. Anna dør ikke, siden samfunnet er mye mer utviklet og ivaretaende nå, men når hun velger å få babyen i stede for å ta abort, endres livet hennes betraktelig.
En annen forskjell mellom disse historiene er at Karen verken har familie eller venner å støtte seg til. Hun må altså klare seg helt alene. Anna har familien sin som hjelper henne, og selv om de ikke er glade for at hun er gravid, vil de hjelpe henne framfor å støte henne vekk.
Den siste vesentlige forskjellen jeg har satt opp, er de forskjellige samfunnene de lever i. Samfunnet Karen lever i, går i mot henne. Hun får ikke hjelp og hun blir sett ned på av folk. Uansett om hun hadde overlevd, ville hun alltid hatt det hengende over seg at hun hadde fått et barn utenfor ekteskapet. Samfunnet Anna og vi lever i, er ganske annerledes. Anna blir ivaretatt så godt det lar seg gjøre, og selv om hun vil bli sett rart på siden hun har fått barn så tidlig, vil få bry seg om det når hun vokser til.
Her har jeg utdypet likhetene:
Det er veldig mange likheter mellom disse historiene. Begge hovedpersonene er unge jenter som blir gravide og får barn i ung alder. De blir også begge forlatt av barnefaren, så de er aleneforeldre. De har også stor kjærlighet til barnet deres, altså så gjør de mye for å beskytte det. Anna vil ikke ta abort og Karen er fortvilet og trygler politiet om å få bli i skuret for barnets skyld.
Begge jentene er i en ganske håpløs situasjon; Anna sliter med å finne ut hva som er rett å gjøre og hun føler at ingen forstår henne. Karen prøver å overleve og samtidig gi mat til barnet, noe som er veldig vanskelig på vinteren i hennes situasjon. Både Anna og Karen er sterke personligheter, og de kjemper for hva de mener er rett og for barna deres.
Her kan du lese utdrag fra Anna + Didrik = Baby:
tirsdag 27. oktober 2009
Norske forfattere fra realismen
Henrik Ibsen, Jonas Lie, Alexander Kielland og Bjørnstjerne Bjørnson er fire veldig kjente norske fofattere fra realismen.
Henrik Ibsen
Henrik Ibsen ble født 20. mars 1828 i Skien. Han hadde ganske lite penger da han vokste opp, og han fikk ikke solgt skuespillene sine. I 1850 dro Ibsen til det som da het Kristiania og begynte på en "studentfabrikk". Der møtte han blandt annet Jonas Lie og Bjørnstjerne Bjørnson. Henrik Ibsen fikk dårlige resultater på eksamen, men han orket ikke å ta den på nytt; han ville livnære seg som forfatter. I starten fikk han derimot ikke spesielt godt betalt, men vennen Bjørnstjerne Bjørnson ga han penger så han kunne reise utenlands en periode. På reisen fikk han inspirasjon til å skrive nye skuespill og historier, og mange av disse er blitt verdensberømte. Ibsen døde i 1906.
Jonas Lie
Alexander Kielland
Alexander Kielland ble født i Stavanger i 1849. Han begynte å skrive om ting som opptok han, og han ville alltid vise noe med det han skrev. Han var kritisk mot samfunnet og ting han mente var galt, og dette tok han opp i tekstene sine. Da Kielland var 30 år, ga han ut sin første samling noveller, og denne samlingen ble han berømt for i hele Norden.
Bjørnstjerne Bjørnson
Bjørnstjerne Bjørnson var en politisk engasjert forfatter. Han ble født i 1832 og gikk på samme studentfabrikk som Jonas Lie og Henrik Ibsen. Bjørnstjerne var først og fremst dikter, eller rettere; Lyriker. Han har blandt annet skrevet nasjonalsangen "Ja, vi elsker". Bjørnstjerne fant tidlig ut at han ville bli diktert å leste mye som ung. Han døde i 1910, 78 år gammel.
Bildekilder:
Henrik Ibsen
Henrik Ibsen ble født 20. mars 1828 i Skien. Han hadde ganske lite penger da han vokste opp, og han fikk ikke solgt skuespillene sine. I 1850 dro Ibsen til det som da het Kristiania og begynte på en "studentfabrikk". Der møtte han blandt annet Jonas Lie og Bjørnstjerne Bjørnson. Henrik Ibsen fikk dårlige resultater på eksamen, men han orket ikke å ta den på nytt; han ville livnære seg som forfatter. I starten fikk han derimot ikke spesielt godt betalt, men vennen Bjørnstjerne Bjørnson ga han penger så han kunne reise utenlands en periode. På reisen fikk han inspirasjon til å skrive nye skuespill og historier, og mange av disse er blitt verdensberømte. Ibsen døde i 1906.
Jonas Lie
Jonas Lie ble født i Modum, den 6. november 1833. Han gikk på samme studentfabrikk som Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen. Da Lie flyttet til Olso (den gang Kristiania), begynte han å skrive for alvor, og han ble rask en kjent romanforfatter. Jonas Lie var veldig opptatt av menneskers indre, ukjente krefter og psykologi. Jonas Lie døde i 1908.
Alexander Kielland
Alexander Kielland ble født i Stavanger i 1849. Han begynte å skrive om ting som opptok han, og han ville alltid vise noe med det han skrev. Han var kritisk mot samfunnet og ting han mente var galt, og dette tok han opp i tekstene sine. Da Kielland var 30 år, ga han ut sin første samling noveller, og denne samlingen ble han berømt for i hele Norden.
Bjørnstjerne Bjørnson
Bjørnstjerne Bjørnson var en politisk engasjert forfatter. Han ble født i 1832 og gikk på samme studentfabrikk som Jonas Lie og Henrik Ibsen. Bjørnstjerne var først og fremst dikter, eller rettere; Lyriker. Han har blandt annet skrevet nasjonalsangen "Ja, vi elsker". Bjørnstjerne fant tidlig ut at han ville bli diktert å leste mye som ung. Han døde i 1910, 78 år gammel.
Bildekilder:
Tekstkilder:
Abonner på:
Innlegg (Atom)